Blondiner, fylliker, gamblere og brasilianere

Det er straks klart for januarsalg. På julemarsipan, vinterjakker, langrennsski, Knausgårdbøker - og fotballspillere. Nå kan klubber verden over forsøke å rette opp feilene fra i sommer, finne de eller den som kan hjelpe dem ut av krisa, eller kanskje hjelpe dem helt til topps. Men i et marked der bomkjøpene er flere enn hos fulle jentegjenger på London-tur kan det kanskje være greit med noen gode råd først. Fra dem som faktisk har lykkes med det alle drømmer om: Kjøpe billig, selge dyrt - og få resultater underveis.

Journalist Simon Kuper og økonom Stefan Szymanski har i sin bok Soccernomics studert tallene bak fotballen. Ikke de vanlige tallene, ikke de tallene fotballelskere studerer hver eneste helg. Men de andre tallene. Tar flere eller færre mennesker i verden livet av seg under et VM-sluttspill i fotball enn ellers? Hvorfor er det grunn til å forvente at Irak vil bli en fotballstorhet? Og hvordan kan de egentlig slå fast at Norge er verdens mest fotballgale nasjon? De har tall som forklarer alt sammen. De har også tall som viser at veldig mange fotballklubber gjør veldig mye dumt når de kjøper nye spillere. Uten at det kommer som noe stort sjokk på oss uten tall. Men typen feil som blir gjort kommer kanskje litt overraskende likevel. Visste du f.eks. at i resten av fotballverdenen (dette gjelder ikke Skandinavia) kan blonde spillere fort bli dyrere enn like talentfulle mørkhårede spillere, rett og slett på grunn av hårfargen? Eller at nasjonaliteten som står oppført i spillerens pass kan få samme innvirkning på prislappen?

Ifølge Kuper og Szymanski har talentspeidere en tendens til ubevisst å legge ekstra godt merke til de blonde spillerne. De skiller seg rett og slett ut fra resten av spillerne på banen, dermed blir de både sett, husket og til slutt foreslått for klubbene i større grad enn dem som har et ”vanligere” utseende. Nasjonalitet er et annet eksempel på noe som ikke direkte påvirker fotballferdigheter, men som likevel kan gjøre en spiller mer eller mindre attraktiv. Klubbene er villige til å betale mer for en nederlender eller argentiner enn de er for en nordmann eller bolivianer. Det er litt som når boligselgere hardnakket hevder at leiligheten ligger på Nedre Kampen i stedet for på Tøyen for å få opp prisen. Og aller mest populære i fotballmarkedet er selvfølgelig brasilianerne. Som en brasiliansk agent sa: ”Det er mye lettere å selge en elendig brasilianer enn en briljant mexikaner”. Selv om dette kanskje er i ferd med å forandre seg litt er det nok fortsatt endel i det. Bare forestill deg denne overskriften i lokalavisa: «Hentet brasiliansk spiss til Tippeligaen». Utvilsomt mer oppløftende for fansen enn “Kjøpte spiss fra Luxembourg”.

Noe av det aller dyreste for klubbene er nye trenere. De har en tendens til å oppføre seg litt som nysingle damer hos frisøren. Alt skal forandres, alt skal bli bedre. Og det skal skje NÅ. Nye trenere vil skape sitt lag, kjøpe “sine” spillere og bruker ofte mye penger i det første overgangsvinduet etter at de har tatt over. For å få plass til alt det nye selger de også unna den forrige trenerens kjøp – og disse spillerne går ofte på billigsalg. Har du et favorittlag har du ganske sikkert ditt eget skrekkeksempel å putte inn her. Vi som holder med Tottenham har flere enn de fleste. Til og med Kuper og Szymanski valgte å trekke fram historien om George Graham, Glenn Hoddle og Sergei Rebrov. Som også er en historie om hvordan 115 millioner kroner kan bli til ingenting i løpet av få år. Lyon er et interessant lag å studere i denne sammenheng. Så sent som på slutten av 80-tallet var ikke innbyggerne i byen selv engang helt sikre på om de egentlig hadde noe fotballag. Så fikk klubben sitt store gjennombrudd med sju strake seriegull på 2000-tallet og suksess i Champions League. Mye på grunn av deres dyktighet på overgangsmarkedet. En av grunnreglene bak suksessen var at de ikke lot enkeltpersoner i klubben ta avgjørelser alene. Når klubben vurderte å kjøpe en spiller var det en hel gruppe som satte seg ned og diskuterte saken, representanter fra flere deler av organisasjonen - og representanter som fortsatt ville være i klubben selv om hovedtreneren forsvant. Noe som sikrer stabilitet og langsiktighet for klubben uavhengig av trenersituasjonen.

En annen ting som er svært viktig å sjekke før du kjøper deg en fotballspiller er selvfølgelig datostemplingen. Når er de fortsatt for unge – og når har de blitt for gamle? Ofte tenker vi at jo tidligere du kan sikre deg et talent, jo bedre. Spillere som ennå ikke har hatt sitt store gjennombrudd er selvfølgelig billigere. Men hvordan kan man være så sikker på at det store gjennombruddet faktisk vil komme? Også på dette området hadde Lyon en hovedregel: Det er vanligvis best å kjøpe spillere som er helt i starten av tjueårene. Først da er de gamle nok til at man med rimelig sikkerhet kan vurdere hvor gode de vil bli. Talentfulle tenåringer kan derimot overraskende ofte ende opp som middelmådige 25-åringer. Her er det interessant å se på listen over spillere som har fått Golden Ball-utmerkelsen i U17-VM de siste tjue årene. Daniel Addo, Nii Lamptey, Mohammed al-Kathiri, Toni Kroos og Cesc Fàbregas er noen av dem. Og bare den navnerekken illustrerer vel hvor vanskelig det er å forutse hvor god en 17-åring vil bli som voksen fotballspiller. Noe annet økonomene slår fast er at fotballklubber betaler for mye for eldre spillere, spillere som nærmer seg slutten av sin karriere. De betaler mer for hva en spiller nettopp har gjort enn for hva han vil kunne gjøre i framtida. Peter Taylor skrev i With Clough By Taylor: «A manager should always be looking for signs of disintegration in a winning side and then sell the players responsible before their deterioration is noticed by possible buyers». I det øyeblikket en spiller hadde nådd toppen ville Clough og Taylor selge ham. «Vær like villig til å selge en god spiller som du er til å kjøpe en god spiller», var en av deres regler. Fansen kan være sentimentale i forhold til lagets helter, en manager som tenker penger kan ikke være det.

Man vet vel nok om triksene til den legendariske duoen Clough og Taylor på overgangsmarkedet til å slå fast at de langt i fra er å anbefale alle sammen. Men noen av dem kan man lære av. En av deres regler var: Kjøp spillere med personlige problemer på billigsalg. Hjelp dem deretter med å fikse problemene. Litt som når bilkyndige kjøper et vrak, setter bilen i stand igjen – og selger den mye dyrere. Eller bare har fått seg en brukbar bil til en billig penge. Ett av spørsmålene Clough og Taylor stilte potensielle nye spillere var: «Let’s hear your vice before you sign. Is it women, booze, drugs or gambling?» Andre klubber mente stort sett at spillerne måtte klare å holde orden på livet utenfor banen selv. Taylor og Clough insisterte derimot på å få vite om alle mulige problemer og var aktivt med på å finne løsninger på dem. Og 30 år senere bør det fortsatt være nok av muligheter for dem som har lyst til å redde en fotballspiller. Bare tenk hvor mye du kan få for pengene hvis du faktisk er den som klarer å få Carlos Tévez til å blomstre og trives i nettopp din klubb.

Til slutt, når du nå har kjøpt din 21-åring fra en lite anerkjent fotballnasjon (med gamblingproblemer og mørkt hår selvfølgelig) er det én svært viktig ting som gjenstår. Hjelp ham med å finne seg til rette i sin nye klubb. Noe av det som forbauser både meg, og tydeligvis også økonomene, er hvor mye penger en klubb kan ha brukt på å hente en spiller og hvor lite ressurser de ofte bruker på å hjelpe ham når han først er på plass. De av dere som har lest Zlatan Ibrahimovics selvbiografi i høst vet hva som var hans hovedutfordring da han kom til Ajax. Sult. Han var tidenes dyreste skandinaviske spiller. De betalte 85 millioner kroner for ham. Og så er et av de største problemene de første ukene at han ikke har penger til mat før første lønning kommer inn på konto. Eller som da Nicolas Anelka ble hentet til Real Madrid for godt over 200 millioner kroner i 1999. 20 år gammel, sjenert, litt merkelig og uten noe utpreget språktalent troppet han opp første dag på ny jobb. Ingen tok imot ham, ingen viste ham rundt, ingen snakket med ham. Og ingen ga ham et eget skap i garderoben. Så i stedet startet han sin karriere i ny klubb med å være den irriterende fyren som hele tiden tok andres skap. Og som aldri fant seg til rette. Selv om årsaken til det nok var mye mer enn bare mangel på skapplass.. Didier Drogba forteller i sin selvbiografi om hvordan han, som snakket veldig dårlig engelsk, slet med å finne hus til familien og skole til ungene da de kom til London. Man kan selvfølgelig hevde at dette er voksne menn med millionlønninger som burde klare å ordne opp selv. Men fotballhistorien er full av lignende eksempler og full av villaer uten annet innhold enn en fotballspiller, en gigantisk TV og en PlayStation. Så hvis du gjør et kupp på overgangsmarkedet i januar kan det vært lurt å passe godt på ham også.